Det ligner kanskje mest på en kjærlighetshistorie,

med alt det uforklarlige og ubegripelige som dertil hører. Og denne hjertets utkårede går ikke sin vei, i det minste.

Ordene er ikke mine egne, selv om de gjerne kunne kommet fra min munn. Det gjelder kjærligheten til Spania. Ordene er hentet fra boken "Omvei til Santiago" av forfatteren Cees Nooteboom. Jeg har nettopp returnert boken til biblioteket, men kunne faktisk ønsket den kunne bli i min bokhylle. Som et oppslagsverk. Egentlig trodde jeg det var en bok hvor forfatteren hadde pilgrimsveien Santiago de Compostela som mål, men denne boken er så mye mer. Omveiene er utrolig interessante. Her er det mye historie, kunst og kultur.  Lærerikt på alle måter! 

Siden jeg første gang satt beina på spansk jord i 1985, har jeg elsket alt ved dette landet. Musikken, maten, menneskene, kulturen og klima. De siste årene også vinen og historien om landet.

I egne bokhyller finnes flere bøker om Spanias historie, men i bibliotekets hyller finnes flere. Og der har jeg altså lånt den boken jeg omtaler i dag. Jeg har lest til øyet ble stort og tørt. Egentlig var dette en litt tung bok. 340 tettskrevne sider, med litt for små typer for mitt syn (10,5 pkt er for smått til "gamle" damer) og enkelte ganger er setningene uendelig lange. Uansett; jeg fant så mye jeg interessant i denne boken at jeg må omtale den. Og jeg finner gjenkjennelse. Mye gjenkjennelse som kan refereres til alle mine opphold i Spania. Alt i kursiv er sitat fra boken.

Det lar seg ikke bevise, men jeg tror det likevel: Enkelte steder i verden forsterkes din ankomst eller avreise på gåtefullt vis av følelsene til alle dem som før har ankommet dit eller reist derfra.

Reisene våre varer ikke lenger i årevis, vi vet nøyaktig hvor vi skal hen, og sannsynligheten for at vi kommer tilbake er adskillig større.

Bokens kapitler:

Boken, som første gang ble utgitt i 1992, beskriver Spanias gamle og nyere historie på en interessant måte. Den beskriver også de store forskjellene inad i landet.

Arme Spania, kan man så si, og lage et dystert fra et land som aldri kan bli enig med seg selv fordi det aldri er blitt en enhet.

"Vi skulle beholdt Franco", sier folk på høyresiden.

"Vi blir bare brukt som arbeidstreller for det rike Spania", sier andalusierne, "vi er fremmedarbeidere i vårt eget land."

"Vi har latt turismen ødelegge alle landsbyene og landskapene og strendene våre", sier innbyggerne på Costa del Sol, "men hvor blir pengene av?"

"Vi i Katalonia tjener penger for hele Spania - vi ville hatt det bedre for oss selv", sier katalanerne (og baskerne).

Og det er bare noen få av skillelinjene og uoverenstemmelsene. Den som kjenner Spanias historie, vet at det alltid har vært slik, bortsett fra noen en stor nasjonal bevegelse, et stort eventyr, som Reconquista - gjenerobringene av det sørlige Spania fra maurerne - eller da gullets og oppdagelsesreisenes tid hadde hele "Spania" i sitt grep. Men etter en slik beåndet innsats faller landet fra hverandre igjen, i alle sine særegenheter og egensindigheter. Keltere, iberiere, gotere, jøder, maurere, romere alle har helt sitt blod i den store smeltedigelen...

Boken inneholder mye lærerik historie om Spania, landets kjente forfattere og malere. Jeg har lært å kjenne Spania på en annen måte gjennom denne boken. I kapittel "Hvorfor kommer ikke menneskene lenger til østkysten?" finner jeg blant annet noe som blir meget spesielt i tider hvor flyktninger fra muslimske land strømmer gjennom Europa og den amerikanske presidentkandidaten Donald Trump kommer med mange kontroversielle uttalelser om muslimer:

Den spanske historikeren Claudio Sanchez-Albornoz sier dette: Takket være det spanske folk er Europa ikke blitt tråkket ned. Han siterer Livius: "Spania (Hispania) var mer enn Italia og mer enn noe annet land i verden egnet til å føre en krig og holde stand, på grunn av landets og dets innbyggeres karakter," og til dette knytter han noen fantastiske slutninger: Ved fra Asturia og Navarra å gå over ingenmannslandet mellom Duero og Ebro, ved deretter på syv hundre år å fordrive muhammedanerne fra Castilla, har Spania ikke bare holdt Europa utenfor islams politiske innflytelsessfære - og på samme tid holdt på alt det verdifulle som arabiske lærde, forfattere, filosofer, medisinere og oversettere hadde ivaretatt av den greske og den hellenistiske arven, til glede for Europa og dets senere renessanse - men også, takket være syv århundrer med strid, skapt en mentalitet som var nødvendig for å oppdage og erobre den vestlige halvkule.

Han sier det med et paradoks, som han ikke vil kalle paradoks, men virkelighet: "Si los musulmanes no bubiesen conquistado España en el siglo VIII, los españoles no habrian conquistado Americo en el XVI. Paradoja? No, realidad." (Hvis ikke muselmennene hadde erobret Spania i det åttende århundre, ville ikke spanjolene ha erobret Amerika i det sekstende århundre. Paradoks? Nei, realitet.)

Man kan også snu det om, og da blir det et paradoks eller en fantasi. Hvis ikke spanjolene hadde holdt islam tilbake, kan det tenkes at ikke bare Europa, men også Amerika ville vært islamsk. Det kan ikke tenkes, fordi det ikke har skjedd, men hvor utenkelig er det? 

Jeg drar på smilebåndet når jeg leser om forfatterens irritasjonen rundt siesta. Det har aldri irritert meg som reisende. Under siestaen senker jeg skuldrene. Det balsam for sjelen å rusle rundt i en siestastengt by. Synes jeg...

Forfatteren tar oss blant annet med til Teruel, provinshovedstaden i regionen Aragon. Han siterer mye fra Ronald Frasers bok "Blood of Spain", en muntlig historie fra borgerkrigen. Bloggdama var i Teruel sist høst. Jeg har skrevet to blogginnlegg om Teruel; mudejarbyen og kjærlighetsbyen.

Det var forresten i oktober jeg fattet interesse for "Las Meninas", det berømte maleriet av den spanske kunstneren Diego Velazquez. Maleriet er fra 1656 og regnes både som Velazquez' hovedverk og som et av de kunstneriske høydepunktene i den europeiske barokken.

Egentlig ble jeg vel mer interessert i figurer av hoffdamene enn i selve maleriet, men historien bak figurene er interessant. Et av mine tidligere blogginnlegg handler om Las Meninas, både de berømte og de jeg har hjemme i stuen. Du finner blogginnlegget her.

Det var forresten ikke bare hoffdamene som hadde slike kjoler.  Velazquez malte også den unge dronningen Maria Anna av Østerrike, som kun 13 år gammel i 1647 ble gift med Kong Filipe VI (1605-1665). Jeg ser jo tydelig hvor "mine" Meninas har hentet kjolene sine fra!

De som kjenner Spanias historie, kjenner også forfatteren Miguel Cervantes (1547-1616). Cervantes er også omtalt i boken og selvfølgelig tar forfatteren leseren med i Don Quijotes spor, en reise på La Manchas veier.

Boken avsluttes i byen som var forfatterens mål; Santiago de Compostela. Jeg har lest flere bøker om pilgrimsvandringen til Santiago. Og jeg har sett TV-program om både vandringen og byen.  Etter å ha lest denne boken fikk jeg på nytt lyst til å oppleve byen. Ikke som pilgrim, men for å ved selvsyn oppleve det forfatteren skriver om byen.

I gamle spanske byer våkner man av klokkene. Santiago er ikke stor, men det er førti kirker i byen, og alle har nå og da noe de vil snakke om eller å forkynne som gjenlyder mellom steinmurene...

Trange gater, store åpne plasser, der det fine regnet minnet mer om en dis som dempet bygningenes kantede former. Ingen biler, slik at den menneskelige målestokk er den eneste, stemmer og skritt...

Det er som om forfatteren beskriver mitt Spania!


Et sted i boken forteller forfatteren om et besøk i Portugal:

Det varer ikke lenge, jeg må videre, jeg har nå engang skjenket mitt hjerte til Spania, for better and for worse, det er der jeg skal være...

Jeg kjenner meg igjen, også i denne teksten! Sommeren 1997 ferierte vi på Algarvekysten i Portugal. En herlig ferie på alle måter, med flotte strender, koselige småbyer, tur til hovedstaden Lisboa og mye mer. Men etter 1 uke i Portugal, savnet jeg Spania. Da var det kun en type "medisin" som kunne hjelpe meg; en dagstur til Sevilla.  Dagsturen er behørig beskrevet i flere blogginnlegg om Sevilla.

En av de få konstante størrelsene i mitt liv er min kjærlighet, noe mindre kan jeg ikke kalle det, til Spania.

Skriver forfatteren Cees Nootebook i denne boken. Det er over 30 år siden den samme kjærligheten kom inn i mitt liv og jeg ønsker å pleie kjærligheten i mange år framover!

Noche de Reyes & Dia de Los Reyes Magos

Nå nærmer det seg "julaften" for de spanske barna. Den 6. januar feires "El Dia de Los Reyes Magos" (epifani) eller Helligetrekongersdag som vi sier i Norge. Dette er kanskje den viktigste dagen i spansk og katolsk julefeiring. 

I kveld er det "Noche de Reyes" (Helligetrekongersaften) hvor det blir arrangert Cabalgata de Reyes. Dette er et opptog og tradisjonell spansk skikk som utspiller seg den 5. januar i omtrent alle spanske byer, samt noen byer og landsbyer i Mexico. Opptoget har folk kledd ut som "De tre vise menn" (Kaspar, Melkior og Baltasar). De rir gjennom gatene, mens pasjene (hjelperne) kaster sukkertøy til barna på fortauene. Dette er en senere variant av det middelalderlige stjernespillet (epifania) omkring fødselsmysteriet. Når kvelden kommer, går barna tidlig til sengs. Når barna våkner 6.januar, får de gaver fra De Hellige Tre Konger. Denne dagen serveres kongekaken Roscòn de Reyes.

Først noen bilder fra fjorårets Cabelgata i Alfaz del Pi.  

La oss håpe at barna fikk gaver som sto på ønskelisten de har levert!

 

 

I januar 2014 hadde jeg et blogginnlegg om "Dia de los Reyes Magos" og det har jeg kopiert til min nye blogg her:

De Hellige Tre Konger kjenner vi som Kaspar, Melkior og Balthasar. Kaspar (Gaspar) kommer trolig fra det syriske Gathaspar, også kjent som Gondofares og Gotarses. Melkior betyr "lysets konge", og kan være utledet av legendene om Betlehemsstjernen. Balthasar er en lydomforming av det kaldeiske navnet Belt-tsar-ussur, og forekommer i Bibelen med en litt annen skrivemåte. Bildet under er lånt fra internett. 

Dette er den dagen barna i spansktalende land gleder seg aller mest til, fordi det er den store ”gavedagen” for barna. Natten mellom den 5. og den 6. januar kommer kongene med pakker. På forhånd skal barna ha sendt et kort hvor de redegjør for hva de ønsker seg og samtidig forklare hva som gjør at de har gjort seg fortjent til de aktuelle gavene. På kvelden den 5. skal barna sette fra seg sine sko ett eller annet sted i huset og når de våkner neste dag skal de finne gavene de hadde ønsket seg ved skoene. Har de imidlertid oppført seg dårlig i løpet av året skal de ifølge tradisjonen finne en bit med kull isteden.   

Selv er jeg litt usikker på hvordan min oppførsel i 2013 er blitt oppfattet, for her har det ikke vanket verken gaver eller kull. Imidlertid har jeg fått en vakker dag, med sol fra knallblå himmel. En skikkelig "kortbuksedag". Jeg følte dragningen til havet i dag og heldigvis ligger ikke Middelhavet langt unna mitt nåværende bosted.

Først ruslet jeg rundt i havnen og deretter ble det "barbeinttur" i varm sand på stranden.

Det var så varmt i sanden at jeg ble fristet til å vasse i Middelhavet. Om det var kaldt? Tja; som en normal sommerdag i Romsdalen! Uansett var det herlig å gjøre dette 6.januar!

Etter denne "fornøyelsen" ble det rast på Bar Tropicana på strandpromenaden sammen med søstra.

Vertinne Janet på Bar Tropicana ga meg klar beskjed: "Feel like home and make it comfy..."  Og det gjorde jeg!

Hjemveien gikk via Parque Cencal i sentrum av Villajoyosa. 

Frodig og grønt, selv i januar.

Jeg er ganske sikker på at det har vært godt over 20 grader denne dagen for 2 år.
Januar kan være deilig i Spania, spesielt på dagtid når solen skinner.

I år er jeg hjemme denne dagen og her er det minusgrader.

Den spanske narredagen

28.desember er en spesiell dato i Spania og i flere andre land.

Det heter "Dia de los Santos inocentes", eller "De uskyldige barns dag" på norsk.
Denne dagen er i Spania som vår norske 1.april, hvor vi narrer hverandre. På en uskyldig måte.

I fjellbyen Ibi (37 km inn i landet fra Alicante) feires "Dia del Enfarinats". På en måte som jeg egentlig ikke har sansen for. Byens innbyggere arrangerer det som sies å være verdens største matkrig; den årlige egg- og melkrigen. 

Denne festen, som har blitt arrangert i over 200 år, har to konkurrerende sider som prøver å kjempe seg til makten ved å kaste egg og mel på hverandre, og i tillegg fyre av litt krutt og fyrverkeri. Enfarinats betyr forresten "de som blir dekket i mel".

Dagen i dag er opprinnelig til minne om den gang alle guttebarn i Betlehem ble drept av Kong Herodes. Du kan lese mer om den katolske minnedagen her.

Dette blogginnlegget er hentet fra min gamle blogg.

Julaften og tid for ettertanke

Varme hjerter finnes heldigvis overalt. Og det varmer virkelig mitt hjerte.

I desember har Restaurante Casa Vital i Altea hatt tre veldedighetsarrangement og jeg var på to av arrangementene. 1.desember var jeg på "damenes lunsj" hvor det ble servert ovnsbakt torsk. Deretter var det mannekengoppvisning med klær fra Ask & Embla og loddsalg til inntekt for EMAUS.

Gevinstene var gitt av lokale firma.

Etter første lunsjen kom en artikkel i Vikingposten.

Lørdag 19.desember var det veldedighetsmiddag hvor 10% av inntektene på Casa Vital denne kvelden gikk til innsamlingen. Det var også nytt lotteri og intimkonsert med Duo Intermezzo.

Totalt kom det inn €1.320 (ca NOK 12.500) på disse arrangementene og loddsalget. Kjempebra!

Allerede mandag ble det handlet inn matvarer til EMAUS.  Et godt bevis på at alle penger som blir gitt går direkte til formålet. Ikke en centimos til administrasjon!

Oppdatering 10.01.16:
På nyåret kom det en artikkel om det siste arrangemente i gratisavisen SI - Spania i dag.

Dog må vi huske at det er ikke bare til jul disse barna trenger mat! Sist januar var jeg med på å handle matvarer til Emaus og leverte på barnehjemmet. Du kan lese om EMAUS i et av mine tidligere blogginnlegg her.

Matbanken i kommunen (Alfaz del Pi) er også noe jeg støtter. På nærbutikken står en vogn man kan legge varer i. Hver gang jeg handler, tar jeg med noe ekstra og legger i vognen. Både i fjor og i år har jeg i tillegg fått penger fra en dame i Ålesund til innkjøp.  Les om matbanken her.

Ulltepper har i år, som i fjor, blitt gitt til de som trenger varme.

Det gjør godt å kunne hjelpe de som lite eller ingenting har! Så mye enklere å si god jul da!


 

Ønsker alle mine lesere en riktig god julefeiring!
Ta godt vare på hverandre. Ikke bare i julen, men hele året...

Julehuset i La Nucia

I dag vil jeg fortelle om et herlig juleselskap hvor jeg var gjest for to år siden. "Søstra" som jeg ferierte hos ble invitert i juleselskap og ettersom jeg var på besøk hos henne, fikk jeg samme invitasjon. Heldige meg!

Vi kom til et sjarmerende julehus som eies av Parkhjemmene. Eiendommen ligger i La Nucia, i åsen over Alfaz del Pi og Albir. Fra terrassen er det panoramautsikt fra Calpeklippen i nord til Benidorm i syd. Hagen er stor og parkmessig opparbeidet med svømmebasseng, sol- og grillplass. Til og med i desember er dette et paradis.

Gjestene i juleselskapet var en blanding av de som ferierte på Parkhjemmene, samt venner og naboer av vertskapet. Det var gjester flere land, så språket ble engelsk og norsk. Selskapet startet med gløgg på terrassen i deilig solskinn og etter koselig "small talk" ble vi ønsket velkommen inn i julehuset av vertskapet.

 

I julehuset vrimlet det av detaljer. For meg som var veldig "julete" av meg inntil for 15-20 år siden, det ble artig for meg å studerere alle detaljene i dette julehuset. 

Stuen hadde mange sitteplasser, både ved spisebordet og i salongene. Vi var mellom 30 og 35 gjester i juleselskapet.

Atmosfæren, maten og pynten fikk meg til å assosiere dette julehuset med Carl Larssons jul.  Det var nesten slik at jeg ventet at Carl Larssons datter Brita skulle komme inn døren!

Vi fikk servert en buffet som var et fem-stjernes hotell verdig.  Når jeg ser på bildene, skulle jeg ønske at jeg hadde litt av dette i kjøleskapet mitt i dag. For et festbord!

Pinnekjøtt, svineribbe, medisterkaker og pølser var også på buffeten.  Og mye god drikke til maten.
Til dessert var det riskrem, med to forskjellige bærsauser. Til kaffe ble det servert de "de syv sortene", som det skal være i et tradisjonelt juleselskap.

Etter maten satte en svensk nabo seg til flygelet og det ble allsang. Julesanger og andre "svisker" vi kunne synge med på.  Den svenske naboen dro senere fram "dragspelet" og spilte opp til dans.

 

Den største overraskelsen var imidlertid sang fra en av gjestene; Hanne Krogh.  Flere ganger i løpet av juleselskapet sang hun, med musikk fra egen mobil som "orkester". På sin karismatiske væremåte delte hun julesanger, samt "Somewhere Over the Rainbow" og "Høstvise" med oss.  Stemningen var euforisk! 

At jeg fikk en prat med Hanne var bonus. Jeg innrømmer at jeg ble litt "starstrucked"!  Hanne Krogh er et nydelig menneske, både inn- og utvendig.

Tenkte jeg skulle legge ut en video med Hanne Krogh og ville helst bruke "Ta meg til havet". Den finner jeg kun som reklamesnutt for fjorårets turne. Hun sang ikke "Haugalandet" i juleselskapet, men jeg velger å spille den for dere. Både fordi jeg liker sangen godt, men også fordi jeg vil gjøre ære på den ene verten som er fra Haugesund. Han gikk forresten på skole sammen med Hanne Krogh.



På bildet under tar vi farvel med de generøse vertene etter en fantastisk ettermiddag/kveld. Nissen har sovnet og vi tar taxi hjem.

Parkhjemmene er en norsk turarrangør, etablert i 1999, som tilbyr tilrettelagte ferieopphold/turer for "spreke" pensjonister. Huset er ca. 550 kvm. stort og ligger sentralt til i et veletablert og stille boligområde. De har totalt 8 gjesteværelser, derav 5 doble, inklusiv en suite. Maksimal kapasitet er 13 personer pr. tur. Alle værelser har eget bad og noen har driekte utgang til hage. Suiten beståer av en liten stue, soverom og et stort bad. (Bildet under har jeg lånt fra nettsiden til Parkhjemmene.)

Mer informasjon om Parkhjemmene finner du her.  Om ikke du kan tenke deg et opphold på Parkhjemmene selv, kjenner du kanskje noen som ville like seg her. Gi gjerne tipset videre! På nettsiden finner du datoer for turene hit og priser.

Selv om jeg ikke har bodd der selv, er uttalelser fra fornøyde gjester mer enn nok for at jeg skal anbefale Parkhjemmene. Dette er gjester som har vært der gjentatte ganger og det skulle være garanti for kvalitet.

Og jeg, som ikke har feiret jul på mange år, fikk putte gode opplevelser i "minnesekken" etter dette juleselskapet.

Still going strong

Uttrykket passer perfekt på en dame ved navn Solfried Gjelsten! 90 år gammel imponerer hun fortsatt.

Født i Oslo, men i løpet av en sommerjobb i 1948 på en gård i Romsdal forelsket hun seg i odelsgutten Peder Gjelsten. Det endte i ekteskap og barn på Gjelsten, en liten bygd i min hjemkommune Vestnes.  Her levde hun et aktiv liv i 40 år, kun avbrutt av noen år i Vestfold. Solfried var bondekone og 5-barnsmor, lærer, aktiv i lokalpolitikken og lokalt foreningsarbeid. Hun var også medlem av Norsk Kulturråd og Kringkastingsrådet.  Da hun og mannen solgte gården og ble førtidspensjonister, flyttet de til Spania i 1988 for å nyte pensjonisttilværelsen. En pensjonisttilværelse som ble (og fortsatt er) veldig aktiv.

Nå har Solfried skrevet bok om sitt allsidige og spennende liv; "Litt av et liv".

Boken er nettopp lansert her i Spania og i dag signerte hun bøker i Albir.

Jeg møtte selvfølgelig opp, fikk en koselig prat med Solfried og kjøpte boken. Årets julegave til meg selv! Solfried skrev også en koselig hilsen til meg.

Boken er inndelt i 4 kapitler:

Noen sider fra boken:

Solfried avslutter boken på denne herlige måten:

Boken "Litt av et liv" kan kjøpes for €35 på Pavarotti i Albir og Den Norske Bokhandelen i Alfaz del Pi.  For de som bor i Norge og gjerne vil kjøpe boken, kan jeg opplyse at boken etterhvert kan bestilles hos Den Norske Bokhandelen i Alfaz del Pi.  De har tatt på seg å frakte en del bøker til Oslo, med utsendelse derfra og innenriks portotakst. Jeg har kontakt med Den Norske Bokhandelen og kommer tilbake med mailadresse til butikken for bestilling når alt er klart for bestilling.

Solfried var som nevnt medlem av Norsk Kulturråd en stund. Du hun og mannen flyttet til Spania, fikk hun nye interesser.  I Alfaz del Pi grunnla hun og mannen Historiegruppen, en undergruppe av Den Norske Klubben Costa Blanca. I 2005 mottok ekteparet kulturprisen av "El Alcalde - Presidente" i Alfaz del Pi for sitt arbeid med å formidle spansk kultur til nordmenn i Spania.  Solfried er fortsatt en aktiv og engasjert dame. Hun ble i høst hyllet for sitt arbeid her i kommunen (Alfaz), både i norske og spanske kretser.

I mange år har hun hatt levert artikler om spansk historie i gratisbladet Aktuelt Spania. Hun skriver lett og interessant, så historiekunnskapene går lett inn i hodet mitt. Og så jeg da, som aldri likte historietimene på skolen! Hjemme har jeg to bøker Solfried har skrevet om spansk historie. Jeg har lest begge bøkene fra perm til perm og bruker de fortsatt som oppslagsverk.

Jeg vil avslutte denne bloggposten med en side fra boken hennes. Noen bursdagsgaver fra familien; ballongferd, helikoptertur og paragliding. Det siste var presang til 75-årsdagen!

Om ikke hun er aktiv i luften lenger, så er Solfried...

still going strong!

Verdens største vinmuseum

finner du i den vakre byen Briones i Rioja i det nordlige Spania.

Jeg var så heldig å få besøke museet under vinturen til Rioja i oktober.

Det er familien Vivanco som eier Bodega Vivanco og det er denne familien som har opprettet en stiftelse (Fundación Vivanco). Stiftelsen ble opprettet på slutten av 1990-tallet med tanke på å bygge et vinmuseum. Museet har blitt et kunnskapssenter for vinens 8.000 års historie.

Museet ble åpnet i juni 2004 av kong Juan Carlos.

Turgjengen venter ved og blant vinrankene, mens billettene til vinmuseet blir hentet.

Har du vært på en vingård og sett rosebusker ved enden av vinrankene? Jeg har sett det tidligere og trodde rosene var til pynt.

Da vi var på Vivanco fortalte Teo at rosene er vinmarkens "voktere".  Teo er eier av Bodegas Launa og medeier i Bodegas Antonio Alcaraz som var hovedreisemålet vårt. Dette vet han alt om!

Teo fortalte at rosebusker er mottakelige for de samme soppsykdommer som vinplantene. Som regel angripes rosebuskene først og dermed fungerer de som en tidlig advarsel slik at de unngår at vinrankene angripes. Teo fortalte og Åge oversatte til oss. Veldig interessant!

Flotte blå druer, uten tegn til sykdom.

Noen ville ha "selfies" under vinrankene og strevet litt med fotograferingen...

Vi tar også en titt på Jardin de Baco (Bacchus hage) før vi går inn i museet på Vivanco. Bacchus er som kjent vinguden i romersk mytologi (Dionysos i gresk mytologi).

I hagen er det plantet ca 220 forskjellige druesorter fra hele verden. Jeg har bilder av 3 sorter, for å vise hvordan druesortene dokumenteres.

Et lokomotiv som gjorde en del av jobben på Vivanco på begynnelsen av 1900-tallet.

Vi har fått billetter og kan gå til museet.

I resepsjonen fikk vi utdelt hver vår audioguide (engelsk/fransk/tysk) og etter å vært i en sal for å se en film om Vivancos historie, startet vandringen i hallene. Det var dårlige lysforhold for fotografering (blitz tillates sjelden på museum), så bildene mine fra museet er egentlig ikke noe å skryte av. Dessverre var de fleste bildene mine derfra helt mislykket, men jeg velger likevel å publisere noen. Jeg har også lånt noen bilder fra Vivanco til dette blogginnlegget.

Museet er på hele 4.000 m² og har 5 utstillingshaller.  En omfattende etnografisk og teknologisk samling av vinhistorie.

I den første hallen får man lære om den kulturelle betydningen av vin siden det hele startet, for mer enn 8000 år siden. Før vi starter vandringen i hallene blir 3 utmerkede guider fotografert; enologen Iker, arrangør/reiseleder Åge og bodegaeier Teo.

Utstillingen i hall 1 viser opprinnelsen til vin og de mest typiske jordsmonn for druer i alle deler av verden. Kartet på bildet under viser hvor det hele startet og hvordan det spredte seg til Europa.

Vinen antas å ha sin opprinnelse i områdene sør for Kaspiske hav. Derfra spredte vinen seg nordover, til Kina, Midt-Østen og Lilleasia (gule piler). Senere til Egypt, Hellas og Romerriket (blå piler). Man vet med sikkerhet at det ble produsert vin i Egypt 2400 år f.Kristus. Fønikerne, grekerne og romerne spredte vindyrkingen til Nord-Afrika, Spania, Portugal og via Frankrike så langt nord som til Moseldalen (røde piler).

Gjennom gjenstander, bilder og video vises vinens historie.

I årene som faller inn under vår tidsregning har kirkens menn (munkeordener o.l.) ofte arbeidet for spredning av vinkulturen og for hevning av vinens kvalitet. Dette har utvilsomt hatt sammenheng med vinens rolle som sakrament. En egen avdeling vises hvilke roller munker, adelsmenn og bønder hadde til vin.

Hvordan har vingårdene blitt drevet gjennom tiden? Utstyr fra gammel tid fram til i dag er utstilt.

Utstillingen viser også hvordan vingårdene ble drevet.  Og ikke minst; innhøstingen.

Her beskrives sykdommer på vinrankene og hva som skal til for å bekjempe sykdommene.

De fleste av oss har lært om Louis Pasteur (1822-1895), fransk kjemiker og bakteriolog. Han har hatt stor betydning for dagens mikrobiologi.  Napoleon III ba Pasteur om å finne ut av sykdommene som var et stort problem for vinindustrien i Frankrike. Han fant ut at vinsykdommene kom av mikroorganismer. Ved å varme opp vinen til 55°C i noen minutter døde organismene. Denne teknikken er i dag også mye brukt i øl og melk. (Kilde: Wikipedia)

 
I hall 2 handler det om lagring av vin. Om eikefat, flasker og korker.  Hvordan de lager eikefat, kan du se her. I utstillingen inngår også multimedia som viser fremgangsmåten og utviklinga frem til i dag.  Bildet av flaskeutstillinga er miserabelt, men viser de forskjellige flasketypene som brukes.

Et nærbilde av illustrasjonen som viser noen steder de forskjellige flaskene blir brukt, ble heldigvis brukbart.

I hall 3 ble produksjon presentert; pressing, klaring og filtrering.  I hall 4 handlet det om vinens kunst med maleri og skulpturer. Dessverre er ingen av bildene som ble tatt der presentabel.  I hall 5 presenteres 4.500 forskjellige korketrekkere og noen av bildene der ble såpass at jeg publisere de.

De forskjellige typene korketrekkere presenteres.  Her er enkle, figurative, spesiellagede, kelnertrekker og kunstneriske. Og den jeg liker best; nr 4.

I hall 5 var det bedre lysforhold og enklere å fotografere.

Til samlingen er det også gitt et kunstnerisk bidrag av en korketrekker, laget av kunstneren William (Bill) Abbe.

Kunst er viktig for Vivanco. Da vi besøkte museet hadde de en flott kunstutstilling i hovedetasjen. "Mestere av moderne kunst som er inspirert av vin", var tittelen på denne utstillingen. Stiftelsen skifter ofte utstilling, men det er alltid noe som har tilknytning til vin.

Her var det også vanskelig å fotografere (mye gjenskinn).

Museet har egen butikk hvor de selger vin, glass, bøker,  smykker og souvernirer. Alt som selges her er relatert til vin.

Skal det være en kartong rødvin (Crianza) fra Vivanco? Da får du samtidig et kunstverk av Joan Miró; "Le Troubadour" laget i 1974.  Jeg har søkt på Vinmonopolets sider, men finner ikke en eneste vin fra Vivanco der. 

I videoen under kan høre Santi Vivanco fortelle hvorfor vi assosierer dette kunstverket med vin (engelsk undertekst).




Etter vi hadde gått gjennom hele museet, var det tid for lunsj i restauranten på Vivanco.

En flott restaurant med nydelig utsikt fra bordene.

Her er menyen vi fikk servert; tradisjonelle smaker fra Rioja.

Lunsj? Jeg vil heller kalle dette måltidet middag! Og det var egentlig veldig greit for etter middagen skulle vi legge ut på den lange veien hjem til Costa Blanca.

Først fikk vi servert smakfull ost, chorizopølse og skinke. Deretter fikk vi gåselever "på en seng" av deilig salat. Hovedretten var smakfull bacalao (torsk) og til dessert fikk vi en nydelig karamell mousse med karamellisert toast som følge. Og selvfølgelig fikk vi servert god Vivancovin under hele måltidet.

Vin og druer... Det var selvfølgelig tema under hele vinturen. Som varte i hele fire dager for min del.

Til og med lekeplassen utenfor restauranten på Vivanco er inspirert av druer.

Litt fotografering ute før vi skal ta farvel med herlige Rioja.

I midten av oktober, da vi var der, var hele fargepaletten tatt i bruk og naturen var som et nydelig kunstverk.  Synet av landskapet i Rioja har festtet seg til netthinnen, ikke bare til minnebrikken.

Ved inngangspartiet til museet er det et stort vannspeil.

Vi begynner å forberede oss på den lange hjemreisen og samles utenfor museet.
Nesten 65 mil på veien til Altea/Alfaz/Albir.  Vel og merke med noen korte stopp, men en lang reise!

På Vivanco tar vi avskjed med Teo og sønnen Iker som skal tilbake til Laguardia. Selvfølgelig må vi ha bilde av kunnskapsrike Teo sammen med turgjengen. Opplevelsesrike dager er over!

Teo og Iker er begge medeiere i Bodegas Antonio Alcaraz som jeg har skrevet om tidligere. Gjestfrie vennlige og kunnskapsrike mennesker. De fulgte med oss overalt de dagene vi var i Rioja og var sammen med oss om kveldene. Litt trist å ta avskjed!

Å besøke verdens største vinmuseum var en utrolig flott avslutning på vinturen til Rioja. Om noen av mine lesere har planer om å reise til dette området anbefaler jeg et besøk på Vivanco. Du finner åpningstider og priser her.

Jeg fant en samling med videoer fra Vivanco på Vimeo. I første video (engelsk undertekst) forteller Rafael Vivanco om vingården, Briones og Rioja. Og jeg er SÅ enig med ham; landskapet her er utrolig vakkert. Fargene i denne video er nøyaktig slik vi opplevde området i oktober. Bare helt fantastisk!





I video under forteller Santi Vivanco om sin pasjon til vin og viser mye fra museet.





Vivanco stiftelsen og museet har fått mange priser.

Du finner mer om Vivanco familien og stiftelsen her.

Kilde til dette blogginnlegget er informasjon vi fikk på vinmuseet og nettsiden til Vivanco.

Jeg kjøpte også en bok om vinmuseet og har funnet mye interessant stoff der. I boken er det avbildet gjenstander og kunst fra museet. Her fant jeg også mye av det jeg allerede hadde glemt fra utstillingen.

Prosessen til venstre, for henholdsvis rødvin, hvitvin og rosévin. Til høyre om smak og aroma.
 

Jeg er glad for at jeg kjøpte denne boken, for her er det mye interessant.

Siden jeg begynte å reise til utlandet for 50 år siden, har jeg alltid kjøpt bøker om stedene jeg besøker og samlet brosjyrer.  Etter at jeg begynte å blogge har disse blitt viktig hjelpemiddel.

Dette var siste blogginnlegg fra høstens vintur til Rioja. Imidlertid er minnebrikken er full av bilder fra Spania, så jeg kommer tilbake med nye blogginnlegg.