20. februar 2016

Det ligner kanskje mest på en kjærlighetshistorie,

med alt det uforklarlige og ubegripelige som dertil hører. Og denne hjertets utkårede går ikke sin vei, i det minste.
Ordene er ikke mine egne, selv om de gjerne kunne kommet fra min munn. Det gjelder kjærligheten til Spania. Ordene er hentet fra boken "Omvei til Santiago" av forfatteren Cees Nooteboom. Jeg har nettopp returnert boken til biblioteket, men kunne faktisk ønsket den kunne bli i min bokhylle. Som et oppslagsverk. Egentlig trodde jeg det var en bok hvor forfatteren hadde pilgrimsveien Santiago de Compostela som mål, men denne boken er så mye mer. Omveiene er utrolig interessante. Her er det mye historie, kunst og kultur.  Lærerikt på alle måter! 



Siden jeg første gang satt beina på spansk jord i 1985, har jeg elsket alt ved dette landet. Musikken, maten, menneskene, kulturen og klima. De siste årene også vinen og historien om landet.

I egne bokhyller finnes flere bøker om Spanias historie, men i bibliotekets hyller finnes flere. Og der har jeg altså lånt den boken jeg omtaler i dag. Jeg har lest til øyet ble stort og tørt. Egentlig var dette en litt tung bok. 340 tettskrevne sider, med litt for små typer for mitt syn (10,5 pkt er for smått til "gamle" damer) og enkelte ganger er setningene uendelig lange. Uansett; jeg fant så mye jeg interessant i denne boken at jeg må omtale den. Og jeg finner gjenkjennelse. Mye gjenkjennelse som kan refereres til alle mine opphold i Spania. Alt i kursiv er sitat fra boken.
Det lar seg ikke bevise, men jeg tror det likevel: Enkelte steder i verden forsterkes din ankomst eller avreise på gåtefullt vis av følelsene til alle dem som før har ankommet dit eller reist derfra.
Reisene våre varer ikke lenger i årevis, vi vet nøyaktig hvor vi skal hen, og sannsynligheten for at vi kommer tilbake er adskillig større.
Bokens kapitler:


Boken, som første gang ble utgitt i 1992, beskriver Spanias gamle og nyere historie på en interessant måte. Den beskriver også de store forskjellene inad i landet.

Arme Spania, kan man så si, og lage et dystert fra et land som aldri kan bli enig med seg selv fordi det aldri er blitt en enhet.
"Vi skulle beholdt Franco", sier folk på høyresiden.
"Vi blir bare brukt som arbeidstreller for det rike Spania", sier andalusierne, "vi er fremmedarbeidere i vårt eget land."
"Vi har latt turismen ødelegge alle landsbyene og landskapene og strendene våre", sier innbyggerne på Costa del Sol, "men hvor blir pengene av?"
"Vi i Katalonia tjener penger for hele Spania - vi ville hatt det bedre for oss selv", sier katalanerne (og baskerne).
Og det er bare noen få av skillelinjene og uoverenstemmelsene. Den som kjenner Spanias historie, vet at det alltid har vært slik, bortsett fra noen en stor nasjonal bevegelse, et stort eventyr, som Reconquista - gjenerobringene av det sørlige Spania fra maurerne - eller da gullets og oppdagelsesreisenes tid hadde hele "Spania" i sitt grep. Men etter en slik beåndet innsats faller landet fra hverandre igjen, i alle sine særegenheter og egensindigheter. Keltere, iberiere, gotere, jøder, maurere, romere alle har helt sitt blod i den store smeltedigelen...

Boken inneholder mye lærerik historie om Spania, landets kjente forfattere og malere. Jeg har lært å kjenne Spania på en annen måte gjennom denne boken. I kapittel "Hvorfor kommer ikke menneskene lenger til østkysten?" finner jeg blant annet noe som blir meget spesielt i tider hvor flyktninger fra muslimske land strømmer gjennom Europa og den amerikanske presidentkandidaten Donald Trump kommer med mange kontroversielle uttalelser om muslimer:
Den spanske historikeren Claudio Sanchez-Albornoz sier dette: Takket være det spanske folk er Europa ikke blitt tråkket ned. Han siterer Livius: "Spania (Hispania) var mer enn Italia og mer enn noe annet land i verden egnet til å føre en krig og holde stand, på grunn av landets og dets innbyggeres karakter," og til dette knytter han noen fantastiske slutninger: Ved fra Asturia og Navarra å gå over ingenmannslandet mellom Duero og Ebro, ved deretter på syv hundre år å fordrive muhammedanerne fra Castilla, har Spania ikke bare holdt Europa utenfor islams politiske innflytelsessfære - og på samme tid holdt på alt det verdifulle som arabiske lærde, forfattere, filosofer, medisinere og oversettere hadde ivaretatt av den greske og den hellenistiske arven, til glede for Europa og dets senere renessanse - men også, takket være syv århundrer med strid, skapt en mentalitet som var nødvendig for å oppdage og erobre den vestlige halvkule.
Han sier det med et paradoks, som han ikke vil kalle paradoks, men virkelighet: "Si los musulmanes no bubiesen conquistado España en el siglo VIII, los españoles no habrian conquistado Americo en el XVI. Paradoja? No, realidad." (Hvis ikke muselmennene hadde erobret Spania i det åttende århundre, ville ikke spanjolene ha erobret Amerika i det sekstende århundre. Paradoks? Nei, realitet.)
Man kan også snu det om, og da blir det et paradoks eller en fantasi. Hvis ikke spanjolene hadde holdt islam tilbake, kan det tenkes at ikke bare Europa, men også Amerika ville vært islamsk. Det kan ikke tenkes, fordi det ikke har skjedd, men hvor utenkelig er det? 

Jeg drar på smilebåndet når jeg leser om forfatterens irritasjonen rundt siesta. Det har aldri irritert meg som reisende. Under siestaen senker jeg skuldrene. Det balsam for sjelen å rusle rundt i en siestastengt by. Synes jeg...



Forfatteren tar oss blant annet med til Teruel, provinshovedstaden i regionen Aragon. Han siterer mye fra Ronald Frasers bok "Blood of Spain", en muntlig historie fra borgerkrigen. Bloggdama var i Teruel sist høst. Jeg har skrevet to blogginnlegg om Teruel; mudejarbyen og kjærlighetsbyen.

Det var forresten i oktober jeg fattet interesse for "Las Meninas", det berømte maleriet av den spanske kunstneren Diego Velazquez. Maleriet er fra 1656 og regnes både som Velazquez' hovedverk og som et av de kunstneriske høydepunktene i den europeiske barokken.


Egentlig ble jeg vel mer interessert i figurer av hoffdamene enn i selve maleriet, men historien bak figurene er interessant. Et av mine tidligere blogginnlegg handler om Las Meninas, både de berømte og de jeg har hjemme i stuen. Du finner blogginnlegget her.

Det var forresten ikke bare hoffdamene som hadde slike kjoler.  Velazquez malte også den unge dronningen Maria Anna av Østerrike, som kun 13 år gammel i 1647 ble gift med Kong Filipe VI (1605-1665). Jeg ser jo tydelig hvor "mine" Meninas har hentet kjolene sine fra!



De som kjenner Spanias historie, kjenner også forfatteren Miguel Cervantes (1547-1616). Cervantes er også omtalt i boken og selvfølgelig tar forfatteren leseren med i Don Quijotes spor, en reise på La Manchas veier.


Boken avsluttes i byen som var forfatterens mål; Santiago de Compostela. Jeg har lest flere bøker om pilgrimsvandringen til Santiago. Og jeg har sett TV-program om både vandringen og byen.  Etter å ha lest denne boken fikk jeg på nytt lyst til å oppleve byen. Ikke som pilgrim, men for å ved selvsyn oppleve det forfatteren skriver om byen.
I gamle spanske byer våkner man av klokkene. Santiago er ikke stor, men det er førti kirker i byen, og alle har nå og da noe de vil snakke om eller å forkynne som gjenlyder mellom steinmurene...
Trange gater, store åpne plasser, der det fine regnet minnet mer om en dis som dempet bygningenes kantede former. Ingen biler, slik at den menneskelige målestokk er den eneste, stemmer og skritt...
Det er som om forfatteren beskriver mitt Spania!


Et sted i boken forteller forfatteren om et besøk i Portugal:
Det varer ikke lenge, jeg må videre, jeg har nå engang skjenket mitt hjerte til Spania, for better and for worse, det er der jeg skal være...
Jeg kjenner meg igjen, også i denne teksten! Sommeren 1997 ferierte vi på Algarvekysten i Portugal. En herlig ferie på alle måter, med flotte strender, koselige småbyer, tur til hovedstaden Lisboa og mye mer. Men etter 1 uke i Portugal, savnet jeg Spania. Da var det kun en type "medisin" som kunne hjelpe meg; en dagstur til Sevilla.  Dagsturen er behørig beskrevet i flere blogginnlegg om Sevilla.

En av de få konstante størrelsene i mitt liv er min kjærlighet, noe mindre kan jeg ikke kalle det, til Spania.
Skriver forfatteren Cees Nootebook i denne boken. Det er over 30 år siden den samme kjærligheten kom inn i mitt liv og jeg ønsker å pleie kjærligheten i mange år framover!